Enkle gleder

Det er rart at man må unnskylde seg selv for å like noe, men man klarer så absolutt ikke riste av seg den følelsen iblant at "dette kan umulig være helt RIKTIG" når man finner at man setter pris på noe hvis kulturelle verdi er heller manglende. Jeg er jo en belest, lærd mann som setter pris på Wagners Gesamtkunstwerk og har lest Ulysses av James Joyce både på norsk og engelsk, så hvordan kan jeg finne på å elske Girls Aloud når de synger sitt opus "Sexy! No no no.."?? Jeg spiller den av og mot min vilje begynner foten å tappe og smilet brer seg og humøret økes, men inni meg begynner den lille stemmen som alltid er så flink til å fortelle meg hva som er akseptabelt og hva som bør slås ned på å lure. Dette er jo ikke bra som Kubrick er bra; I en musikkhistorisk kronologi kan man ikke trekke linjer fra Bach til Schönberg og Miles Davis til Girls Aloud. En fremtidig wikipedia-oppføring om Girls Aloud vil ikke starte slik: "Girls Aloud var et banebrytende band.."



De er ikke engang så fryktelig sexy og appellerende til min (kraftige) mannlige libido, selv om de prøver sitt hardeste. Det hele er antiseptisk, kynisk og følesesløst. Pinlige referanser til at de er så dirty som bare det kombinert med en fjollete Lolita-aktig flørtevokal. Og jentene er fra nord-England for svarte! Newcastledialekt finnes ikke sexy! Det er ingen unnskyldning. Det bare fenger. Ompa-beaten og databasslinjene forfører på den forhåndsprogrammerte måten kun moderne popmusikk klarer å gjøre. Superprodusentene med sine ekle autotune-bokser sitter i sine mørke satanistkjellere og ler av meg! Og det er ikke bare den ene sangen heller. De har massevis av spor som alle fenger på akkurat samme måten. Beaten raser avgårde som en polka på speed og under ligger det en bzzt-bass som groover sin vei rett inn i ryggraden. Eklingene. Fysj.